Som blogger er jeg vant til å få harsk kritikk daglig. Og det går helt greit, fordi det er en del av gamet. I helgen snakket jeg med en bloggleser som har lest bloggen min en stund. Hun fortalte meg noe som jeg føler jeg er nødt til å ta på alvor. Én plass går grensen og den er nådd. Les videre for å få vite mer..
Denne jenta hadde lagd en falsk facebook profil med en annen jente sine bilder. I håp om at jeg kanskje ville svare hun. Jeg skjønte alt etter 2-3 minutter. Hvordan? Fordi profilbildet hun brukte var av en person jeg kjenner på privaten. Jeg lot være å si noe og bare fortsatte å snakke med henne. Utover kvelden innrømmet hun alt. Hun fortalte om at hun ble stygt behandlet og mobbet av folk på skolen sin. Og at hun følte den eneste utveien var å lage denne profilen og skrive til lille meg. Og det at denne hun ikke turte å skrive til meg fra sin ekte profil sier litt om hvor nedverdiget hun føler seg… Jeg ble både rørt og glad på samme tid – selv om det var tøft å høre alt. Er glad for at hun åpnet seg opp for MEG, en vilt fremmed person men som hun følte hun kjente fordi hun las bloggen min, riktignok. Videre fortalte hun at hun hadde blitt slått, dyttet og spyttet på av folk på SKOLEN. Hvor hjerteskjærende er ikke det?
Etter at jeg publiserte et innlegg som het ”Sparer 10år din jævla negerhore. Hvor mye koster det for 20 min?” føk lesertallet mitt i været. ( Ble linket av nettavisen og kom på 24.plass på topplisten). Innboksen min ble fylt med meldinger fra unge jenter som hadde det på samme måte som meg. Jenter som har blitt mobbet til daglig – følt de ikke passer inn noen steder – og som følte seg bedre etter å ha lest innlegget mitt. Man trenger ikke å være av de største toppbloggerne for å gjøre en forandring. Selv om målet selvfølgelig er at så mange som mulig skal lese det jeg skriver – men antallet er ikke det som betyr noe. Det som betyr mest er hvor mange det ender opp med å hjelpe. Jeg er evig takknemlig for den tilliten dere har til meg. Dere må ikke tro jeg overdriver når jeg sier at jeg er sjeleglad for alle de trofaste bloggleserne jeg har. For jeg mener det fra bunnen av mitt hjertet.
La oss ta et eksempel da: Se på deg selv. Hadde du likt å blitt utestengt, sett stygt på og utelatt? Nei, ikke sant? Hvorfor er det da greit at noen mobber andre men at DU bare sitter å ser på? Jeg sier ikke at alle som leser dette er mobbere – men uansett hvordan du vrir og vener på det så er du en del av mobbing selv om du snur ryggen til. Du vet det skjer, du er i rommet. Og da må du faen med ta og gjøre noe med det også. Mobbing er en av de få tingene jeg ikke takler.
Kall meg gjerne ”tysteren” men hver gang jeg ser noen blir mobbet eller utelatt så tar jeg affære. Sånn er jeg som person. Dere skulle visst hvor mye pryl og kjeft jeg har fått for det helt siden barnehagen haha. Jeg tar heldigvis ikke noe av det folk sier til meg. Jeg er nemlig ikke på mobberne sin side. Jeg er på mobbeOFFERET sin side. ALLTID, uansett hva. De som blir urettferdig behandlet fortjener en stemme der og da. Ikke etterpå. Det betyr ikke like mye å komme bort å si ”går det bra med deg? Gud så stygt de behandlet deg” etterpå. De sier røyking dreper og snus dreper. Jeg sier: Mobbing dreper. Alle står fritt for å velge hvem de støtter: Mobbeofferet eller mobberne. Hvilken side er DU på neste gang?
Du må aldri glemme at DU er bra, DU er smart, DU er verdt mye mer enn du tror og DU er nydelig akkurat sånn du er. Ikke la noen fortelle deg noe annet. Ikke gi opp enda, for vi skal vise alle de idiotene som har trykket oss ned at vi er bedre enn de. Hev hodet og gå videre. Vær den voksne. You can do it!
– ”Lik/del” dette innlegget om du også mener mobbing er uakseptabelt!!
Sånes det er så bra at du faktisk tar dette opp da det er såå mange som sliter med det!
så bra skrevet!
Celine J. Skaar: Tusen takk 🙂
lillebenedikte: Takk for det snilla 😀 <3
Bra innlegg!! Vet akkurat hvordan det er å være ett mobbeoffer. Jeg har ALDRI mobbet noen men er selv oppvokst med å bli mobbet. Hele barneskolen var sånn. Jeg ble mobbet av elever i alle aldre, selv de som var mindre! Alt fordi jeg ikke var like høy som alle de andre i klassen. De 15 cm har ødelagt en del av livet mitt. Jeg ble selv mobbet av vennene mine. Hadde ingen andre å være med så det endte opp med at jeg fortsatt var vennen dems. Selv om jeg visste at de ikke var mine. De herset med meg og jeg lot dem gjøre det fordi jeg ikke ville være alene.
Min bestevenn idag er ett år yngre. En dag når hun overnattet hos meg så fortalte jeg henne alt. Alt jeg noen gang hadde opplevd som mobbeoffer. Det var første gangen jeg fortalte historien min til noen, men også første gang noen hadde grått på mine vegne. Hun satt å gråt.
Å prate med noen hjelper virkelig! Det virker kanskje ikke sånn i starten eller før man har prøvd. men det gjør store forskjeller!!♥
Du slutter aldri å imponere med de fantastiske innleggene du skriver og publiserer på bloggen du, Laurie! Utrolig bra skrevet, kunne ALDRI ha sagt/skrevet bedre. Du er en virkelig bra jente med ett godt hjerte. Kjenner deg ikke, men jeg vet mye nok til å kunne si at du er gullverdt, fordi du er så bra! Stå på videre, bloggen din et knall bra!