Tenk deg følgende: Din gode venninne komplimenterer det nye skjørtet ditt. Men som vanlig så bortforklarer du enten det hele eller bryter ut i latter og sier ”Nei, denne her? Den er jo skikkelig gammel og stygg”. Det har skjedd oss alle en eller annen gang i livet. Vi er alle 100% like på akkurat dette der. Men hvorfor? Og ikke prøv å nekt på det. Du gjør det du også. Ja, du som leser dette. Og det er greit. Vi er alle sammen slik, men igjen: HVORFOR?

Faktumet at så mange mennesker sliter med å ta imot komplimenter er bekymringsverdig. Vi er som oftest vår egen værste kritiker og ser på oss selv fullstendig annerledes enn hva de rundt oss gjør. Sier noen at du er fin på håret så benekter du det helt til den andre personen blir oppgitt og skulle ønske h*un nesten ikke sa noe i det heletatt. Og det samme gjelder når kjæresten sier at du ser fantastisk ut i den nye kjolen du kjøpte deg for litt siden. Samme regla her også: ” Nei, det er ikke jeg, synes du VIRKELIG det?”.

Kanskje hele denne ”jeg trenger konstant bekreftelsee” og ”det er ikke lov til å skryte av seg selv”-innstillingen i bunn og grunn kommer av at vi er usikre innerst inne. Vi må ha bekreftelse heletiden for å være sikkre på at vi er brae nok og man har ikke lov til å skryte av seg selv av den enkle grunnen at vi lever i Jantelov-Norge. I Norge har vi bestandig hatt Janteloven som kort sagt sier: *Du ikke har noen grunn til å ha troa på deg selv *Du er stygg og du SKAL ha lav selvtillit. Dette langt bak mål etter mine meninger …

Vi er nødt til å slutte med dette, er dere ikke enig? For du trenger ikke å alltid si til venninnen din ”Nei, du er penere enn meg” eller ”Alle er flinkere enn meg” osv osv. Listen på alle eksempler jeg kunne ha brettet frem er laaaang. Hvor ofte har ikke du tatt deg selv i å snakke ned om deg selv – eller gjøre deg selv så liten som overhodet mulig? La oss si du blir oppmuntret til å gjøre det ekstra bra på skolen av foreldrene dine. Lenge før de er ferdige å snakke så bruker din indre stemme muligheten til å fortelle deg at ”Dette klarer ikke du, 6’er i naturfag. Det kan du drømme lenge etter”. Alt for ofte så hvisker stemmen bak i hodet vårt spydige regler som drar oss ned.

Det er heller ikke cocky å synes at man selv er flink til noe. Så neste gang noen sier til deg at du er flink i noe så prøv å si ”Takk”. Ikke noe nja eller et nei. Si: Takk! Personlig så snakker jeg ned om meg selv fordi jeg er stresset for at kanskje andre tenker jeg er FOR selvsikker, mindre pen, har en kvise i panna and so on. Så jeg sier det heller selv før noen andre rekker og poengtere noe negativt om/ved meg. Noen som kjenner seg igjen? Alt for mange bekymrer seg for hva andre synes om de. Det som er viktig er HVA du føler om deg selv, hvordan du fremstiller deg – IKKE hva hun dama bak disken på KIWI mener om deg.

Det jeg mener er at… Vi må bli flinkere til å tenke positivt. Positive ting om oss selv ikke minst.

Så – hvordan kan vi endre på dette?

1. Dette burde nesten vært en selvskreven regel: Si til deg selv at det er lov å skryte av seg selv og det er greit å ta imot komplimenter.

2. Slutt og rakk ned på deg selv.

3. Ha troen på deg selv. Tørr å si det høy

For alt ligger egentlig i ditt eget hode. Du får deg selv til og gjøre hva som helst om du bare går inn for det. Jeg har derfor inngått en pakt med en venninne. For hver gang jeg sier noe usant/stygt/nedlatende om meg selv så skylder jeg hun 1kr. Skal love dere at jeg tenker meg to ganger om før jeg åpner kjeften rundt hun. Vil jo ikke bli fattig heller haha. Håper uansett dette innlegget inspirerte dere litt og husk at dere alltid er bra nok uansett hva andre måtte mene. Klem fra meg!

 ”Lik” innlegget om du er enig med meg!