Jeg velger å skrive en brøkdel av min livshistorie og publisere dette i bunn og grunn av at om det vil hjelpe bare èn person, så er det verdt det. Folk skal få ytre meningene sine så det synger etter men jeg håper innerst inne at vi kan unngå haugevis av hatmeldinger for det orker jeg seriøst ikke akkurat nå. Del også gjerne innlegget videre – da blir jeg veldig glad!

– Det er påtide å fortelle sannheten og det er enda mer påtide at folk slutter å tro på de patetiske ryktene de har hørt om meg.. 

Jeg var 8-9 år da det hele begynte.. Han bannet til meg. Sa jeg var ubrukelig, verdiløs og at jeg kunne dra til Afrika igjen for alt han brydde seg. Om jeg gjorde noe galt eller himlet med øynene så ble jeg slått 10 ganger i håndflaten med et belte laget av pigger, en stor pinne eller håndflaten hans. Dere skjønner sikkert at dette var en ustabil hjemmesituasjon å bo i så liten som jeg den gang var. Jeg vil tippe at nada av vennene mine som jeg gikk på barneskolen visste dette fra før (?) Selv om jeg hadde det bra på skolen ble jeg fra dag èn mobbet i friminuttene, noe som gjorde alt bare mye værre enn de allerede var. Folk sa slemme ting til meg, jeg fikk ikke lov til å leke med de andre og de i klassen ertet meg  pågrunn av hudfargen min.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

På kveldene/nettene brukte K (En random bokstav i denne sammenhengen. Alle i teksten er anonyme så jeg skriver kun han/henne, K,S osv) å komme inn på rommet mitt . Husker det syntes dette var så ubehagelig at jeg får tårer i øynene av å taste på tastaturet. Jeg gråt meg i søvne hver natt etter at han tilslutt forlot rommet mitt. Det samme skjedde cirka hver natt. Jeg kan huske jeg alltid var livredd og tenkte ” Hva blir det neste?” Nøyaktig hva som skjedde de gangene han listet seg inn på rommet mitt kommer jeg nok aldri til å skrive på nett. Det blir utenfor min komfortsone og litt for sterkt for mine nærmeste å lese, så alt det som står her er kun ”overflaten” av hvor problemene startet.. For jeg regner med dere skjønner en del om dere leser mellom linjene 🙂 Jeg fortalte etterhvert litt om det som skjedde hjemme til noen venner men ingen hjalp meg.. Dette var først sikker 1-2 år etterpå, siden det var først da jeg følte meg klar for å snakke om alt. Jeg tok tilslutt saken i mine egne hender og gikk ned til barnevernskontoret og fortalte de alt. Alt om at passet mitt var falskt, det falske navnet mitt og pretty much hele sannheten om hemmeligheten jeg hadde holdt inni meg i flere år.

… Da jeg trodde jeg hadde kommet meg bort fra K ble den jeg bodde med kjent med en ny voksen mann i 40årene som jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt. Vi kan kalle han S. Lang historie kort: S kidnappet meg en helt random vårdag hvor jeg var på vei hjem. Vi var i stuen hans husker jeg, og han satt opp kameraer i rommet rundt meg. Raskt etterpå kjente jeg at jeg ble blendet av et sterkt lys: Det var blitsen på kameraene som reflekterte. Mer enn det vil jeg ikke gå inn på siden dette er og forblir en privatsak. Kanskje jeg skriver en bok om det en dag? Hvem vet? Hehe, bare tuller! I mellom 2006 og 2007 ble saken politianmeldt av fosterfamilien min og meg selv. EDIT! De som var der ved min side hvert sekund av veien var min kjære fostermor. Jeg vil ikke at folk skal misforstå hvem det var som gjorde disse tingene mot meg.

– Det var IKKE de jeg bodde hos som er the bad guys, men det var de som hjalp meg med å få saken anmeldt <33

S ble utrolig nok kun tiltalt men IKKE dømt fordi det manglet øyenvitner eller videoopptakk av hendelsene som jeg beskrivde i avhør. Som den syke psykoen han er nektet han straffeskyld og bortforklarte alle anklagene, så han ble frikjent. Da alt dette hendte dro jeg på skolen og hadde det ”bra” fremfor alle. Vi fikk ordnet besøksforbud mot han og en kontrakt på at han måtte holde seg 100m unna meg ved alle tidspunkter. Likevel tok han gjevnlig kontakt med meg, prøvde å flørte og snakket med til og med til mine nærmeste. Men tror dere politiet gjorde noe da de fikk beskjed om dette? Nei.. De unnskyldte det hele bare bort og tok ikke meg seriøst i det heletatt.

Jeg startet etterhvert i 8ende klasse sammen med de som er født i 1995. Jeg var først glad, men da jeg fikk vite at jeg hadde blitt plassert i samme klasse som sønnen til S  som hadde gjort meg så mye vondt ble jeg skuffet, sint og lei meg på samme tid. Holdt deretter den hemmeligheten i 3år og til den dag i dag. Nå vet jo alle dere leserne mine det da men dere skjønner sant? Såå, det var kun lærerne mine, forsterforeldrene mine og eksen min som visste alt. Sønnen til S som utsatte meg for disse urettferdige handlingene fikk aldri vite hva som hadde skjedd. Hvorfor byttet jeg ikke bare klasse tenker dere. Jo, vi prøvde men de to andre klassene var stappfulle.

Dere som leser bloggen min sier jeg alltid virker så glad og lykkelig og grunnen bak det er at jeg hver dag velger å stå opp med en positiv attitude. Såklart er livet beintøft til tider men ikke faen om jeg skal gi meg nå!! 🙂 Jeg har kommet kjempe langt og noe sånt som dette skal ikke få knekke meg. Før var jeg miserabel, deprimert og ville ta livet mitt – Nå er jeg lykkeligere enn noensinne. Det eneste jeg skulle ønske var at det var strengere straffer på dette. Selv om jeg ikke vil gå i for mye detaljer i  innlegget så vil dette kanskje hjelpe noen som føler seg alene og ensom. Og som har opplevd vold og misbruk hjemme. 

Se hvor glad jeg ser ut på dette bildet. Dette bildet ble tatt i en av de tungeste periodene i livet mitt. Et stort påklistret smil kan skjule veldig mye. 

Jeg er lei av å skjule meg iblant alle i mengden. For tro det eller ei: De fleste norske bloggere skriver dag inn og dag ut om dyretesting, pelsindustrien, dyremishandling and so on. Men bare et spørsmål: Hvem er det som skriver om menneskemishandling? Ingen. Eller, det er ihvertfall sånn det føles. 

Noe jeg alltid har vært flink til er å være hyggelig mot alle jeg møter, uansett alder, utseende eller bakgrunn. Jeg passer alltid på å si hei til gamle mennesker, gir tiggere penger og jeg er heller ikke hevnfull eller en ond person. Iløpet av årene var jeg også den eneste venninnen til enten mobbeofferet, emojenta eller outsideren på skolen. Jeg fortjente aldri det som skjedde med meg og det vet jeg, dere. MEN – det er og vil i lang tid være ufattelig tøft å fatte at jeg fortsatt er her etter alt som er skjedd. Selv om jeg har hatt det jævlig, hatt selvmordstanker og vært nær bristepunktet så har alt sammen formet meg til å bli en ufattelig viljesterk og sterk person. Før prøvde jeg å pakke inn alt å late som om jeg ikke har hatt det vondt forann venner og på bloggen – men jeg følte det var rett å dele historien min nå. Og dere? Husk at dere aldri er alene. Snakk med noen eller skaff hjelp. Om det hjelper så er JEG her for DEG. Skriv til [email protected] om du snakke med meg.

Ting som skjer er ikke alltid rettferdige men sist jeg sjekket så er du ikke garantert noe som helst her i livet. Ta vare på dine nærmeste, følg drømmene dine og la aldri noen fortelle deg hvem du er. Jeg var nervøs og på gråten da jeg begynte å skrive denne teksten men nå føler jeg meg bare lettet. Skal unngå å prøve å ta den dere at det kun er å snakke med noen og vips så lever du en dans på røde roser, for sånt tull tror jeg ikke på. Visse hendelser må bearbeides men ingenting vil forandre seg før DU velger å gjøre noe med de. Det er kun DU som kan endre på noe og til lengre du venter dess vanskeligere blir ting. Del gjerne din historie med meg, hvis du har opplevd noe lignende i kommentarfeltet eller send mail til [email protected]. 

JEG HAR ET SPØRSMÅL TIL DERE SOM AKKURAT LESTE INNLEGGET MITT:

Hadde DU trodd jeg hadde vært igjennom noe av det som du akkurat fikk lese kun ved å se på bildet ovenfor her? 

Jeg vil tippe en hundrings på at du akkurat ristet på hodet eller tenkte nei inni deg. Har jeg rett? Det er fordi jeg smiler ikke sant? That’s what i thought 🙂 

*LIK OG DEL* GJERNE INNLEGGET VIDERE!