!!(Personene som er nevnt i dette innlegget er IKKE min ekte familie. Men de som jeg bodde hos da jeg kom til Norge. Altså, de som jeg kom til Norge med. Jeg hadde et annet pass, navn og identitet. Tenk over det mens dere leser innlegget)!!

Kjære du som leser dette, vær så snill ta deg tid til å lese hele innlegget selv om at det er litt langt 🙂

For mange kommer nok dette som lyn fra klar himmel. Et sjokk… Jeg har både tenkt meg om en og to og tre ganger om jeg skal publisere så mye av privatlivet mitt ut på nettet. Men om jeg ikke gjør dette hvordan skal det ellers bli en forandring?  Ja, det kan hende at det at jeg deler en så sårbar side ved meg selv slår tilbake på meg.. Hvem vet? Men det er ikke det viktig nå. Jeg vil hjelpe andre som er/har vært i samme situasjon som meg. Koste hva det koste ville. Jeg sitter her og skjelver, fryser og føler meg tom innvendig. For første gang så skal jeg forsøke så godt jeg kan å fortelle dere absolutt alt. Grunnen til det er fordi JEG mener at ingen mennesker fortjener å bli behandlet på den måten som jeg ble. Ingen, uansett hvor mye grusomt de har gjort. Jeg har personlig gått igjennom et helvete. MILDT sagt, mer enn de fleste kan forestille seg men nå skal alle få vite alt. Her er min historie.. Uten noe form for overdrivelse, fantasi eller noe som helst. Dette er hva lille meg har vært igjennom. Den nakne sannheten som vil sjokkere de aller fleste.. Jeg gråter mens jeg skriver dette så om det er noen skrivefeil i teksten så beklager jeg for dette! Min historie er som tatt ut av en traumatisk CSI episode – eneste forskjellen er at dette ikke er en tv-serie. Dette er livet mitt og bagasjen jeg går og sleper på hver bidige dag.

VOLDTATT SOM 7ÅRING AV MIN EGEN ”FAR”

Jeg var 7-8 år første gangen ”pappa” voldtok meg.. Langt inn i drømmeland så kunne jeg kjenne en hånd løfte dynen av meg. Der lå lille meg iført kun en truse og i forsterstilling slik jeg alltid brukte å sovne. Jeg kunne føle hånden til ”pappa” oppover låret mitt, han tok av meg truse men den eneste følelsen jeg følte var forvirrelse. Det og tomhet. Vi hadde ikke sex men ”pappa” påførte smerter på den da lille og spinkle kroppen min. Neste dag dro jeg på skolen, latet som ingenting såklart ettersom jeg hadde blitt truet med at om jeg så mye som fortalte noen min og ”pappas” lille hemmelighet så ville han voldta meg igjen og drepe familien min. Jeg kunne ikke la han skade familien min.. Så jeg holdt tyst hver gang han kom inn på rommet mitt om nettene. Jeg er sikker på at jeg oppførte meg spesielt på skolen, holdt meg litt for meg selv og var ekstra agressiv mot guttene i klassen.. ”Om de bare visste alt” – var en tanke som ofte streifet meg. Men ingen tok handling. Ingen lærere spurte og jeg sa heller aldri noe til noen. Mitt spørsmål er, hva er det som gjør det ”greit” å voldta en barn som er under 8år? Eller en annen person sånn i det heletatt?

Etterhvert begynte ”pappa” å presse meg til å gjøre ting på han, men kun de gangene jeg og han var helt alene hjemme. ”Yorh, gå og lås døren” brukte han å si. Så sta som jeg var nektet jeg jeg hver eneste gang. (Yorh var mitt gamle navn, den andre identiteten min).

”Pappa” ropte plutselig på meg en dag, men jeg tenkte ikke stort over det. Men jeg angrer til den dag i dag på at jeg ikke bare lot som om at jeg ikke hørte han rope. For denne dagen voldtok ”pappa” meg for første gang. Om jeg lukker øynene så kan jeg huske hvor smertefullt hele denne opplevelsen var. Jeg kunne kjenne smerten spre seg igjennom kroppen min, hva faen var dette her liksom? Jeg gråt mens han holdt på, jeg sa gjentatte ganger ”stopp” men han hørte ikke på meg.. Da han var ferdig så lå jeg der på sofaen, splitter naken og følte alt var min skyld. Jeg følte at jeg kunne ha stoppet han om jeg bare hadde skreket litt høyere, eller bitt hånden til ”pappa” enda  litt hardere enn hva jeg gjorde.

Jeg ble etterhvert ”vandt” til de seksuelle overgrepene. De skjedde regelmessig, cirka hver natt. Jeg følte meg som et objekt. En gjenstand som ”pappa” bare kunne gjøre som han ville med. ”Jeg er en ”nikkedukke” brukte jeg å tenke. ”Pappa” kan gjøre hva han vil mot meg og slippe unna med det, og alt er kun min feil” sa jeg ofte til meg selv. Etter en stund så slo ”pappa” meg hver gang jeg ikke gjorde som han sa. Det kunne være alt fra at jeg ikke skylte ned i doen FOR han, eller ikke lagde middag til han. Han fant alltids en grunn til å fysisk slå meg på ryggen, på håndflatene eller i ansiktet. Han brukte også å slå meg og ”broren” min med et belte eller en stor lang kjepp. Noen ganger hvis vi var ekstra rampete så ble vi slått rett på knoklene, fordi håndflatene våre blødde sånn..

Hvis jeg sa nei til å gjøre som ”pappa” sa ga han meg en skikkelig omgang slik at jeg ikke klarte å fysisk ”komme” meg på skolen dagen etter. Mens andre ganger så truet han meg på livet og bandt meg fast til dører eller i badekaret. Hvilken 8åring ville ikke gjort akkurat det samme som meg om de blir bitt fast og vet de ikke kan unnslippe no matter what? For det var nøyaktig det jeg trodde: Jeg trodde jeg ikke kunne komme meg unna overgrepene! Jeg trodde det var lov å voldta et uskyldig menneske helt til hun blør og ikke klarer å reise seg opp fra bakken. Jeg var rett og slett kjempe syk på den tiden.. Og da var jeg 8-9år liksom. Nå i ettertid så har jeg skjønt at dette ikke er greit, ingen har lov til å tvinge seg på noen om de sier ”nei” eller vedkommende ikke ønsker det.

”JEG BLE VOLDTATT AV MIN EGEN BROR”

Etter 2 år (2005) så flyttet jeg og broren min i beredskapshjem etter at vi fortalte barnevernet at det var vanskelig å bo med ”pappa”. Jeg følte meg for første gang 110% trygg, trodde jeg. Plutselig skjedde det noe som jeg aldri så komme..

MIN egen ”bror” begynte å voldta meg, hva er sjansen for det liksom? Han var litt eldre enn meg, sterkere og brukte derfor makt til å få det som han ville. Dere vet, samme regla men truingen osv og jeg var livredd hver natt. Fordi jeg og broren min delte rom OG seng. Hvis jeg sa nei til sex så ble jeg slått. Det var en gang han gikk litt for langt. Jeg stod og kjeftet på han fordi han oppførte seg så slemt mot meg. Vet dere hva han gjorde tilbake? Han kastet en spiss isbit på størrelse med en fotball rett i ansiktet mitt. Jeg begynte å blø fra øyet + øret mens han fikk nada kjeft av de vi bodde hos. Etter en stund så flyttet vi på et barnehjem i Orkdal. Da stoppet broren min å legge henda på meg. Men 3 måneder senere så flyttet vi tilbake til ”mamma” og da var det rett tilbake til det gamle helvete. Heldigvis bodde ikke mamma og ”pappa” sammen på den tiden men ja. Å bli voldtatt er å bli voldtatt tenkte jeg. Det er ingen som bryr seg om meg uansett så jeg fortjener vel at dette skjer med meg . . Jeg vurderte mange ganger å rømme men hvor skulle jeg dra? Jeg var 9år og følte ingen brydde seg om meg.

Siden ”mamma” visste at jeg hadde blitt voldtatt og til og med  da valgte å ikke ringe politiet så tenkte jeg: Hva skal jeg som kun var et barn gjøre? Ingen kom til å tro meg.. Uansett, mamma fikk seg ihvertfall en mannlig venn som oppførte seg svært rart rundt meg. En dag tvingte han meg med hjem til seg selv og ba meg kle av meg.

THREE TIMES A CHARM? JEG BLE KIDNAPPET OG SEKSUELT MISBRUKT

Selv om det kjennes ut som at noen river ut hjertet mitt akkurat nå så vet jeg at det er verdt det hvis dette kan hjelpe noen der ute. Så jeg forteller dere det tredje tilfellet hvor jeg ble utsatt for seksuelle overgrep.

Denne mannlige vennen til ”mamma” hadde satt opp flere kameraer i rommet og begynte raskt å ta bilder av meg. Nakenbilder.. Så bærte han meg inn på rommet sitt og begynte å ”ta” på meg. Kort fortalt da: Vennen til ”mamma” gjorde sitt og kjørte meg hjem igjen.. Jeg så han ikke på en stund men før vi visste om det så begynte ”pappa” og ”trakkasere” mamma. Han ringte ned telefonen hjemme og kom innom og truet med å drepe meg hvis jeg ikke flyttet inn hos han igjen. Da satte ”mamma” ned foten og sa ”Laurie, skal aldri flytte til deg *”. Dette gjorde pappa rasende, noe som igjen førte til at pappa sa ”Jeg skal drepe Laurie før den dagen jeg dør, jeg mener det, hun skal flytte til meg!!”. Vi levde etter den dagen i frykt. Jeg levde i frykt for å bli skutt ned på gata. Og jeg levde samtidig i frykt for å bli voldtatt av både min ”bror” og min egen ”far”.

Noen måneder etter så flyttet jeg i forsterhjem og etter det fikk vi anmeldt både ”pappa” og vennen til ”mamma”. Ikke før i 2006 anmeldte jeg saken. Fostermoren og fosterfaren min troddepå  meg da jeg fortalte om voldtektene, jeg følte for første gang at jeg ble tatt på alvor. Jeg ble sendt til Trondheim på underlivsundersøkelse, i flere avhør rundt omkring og jeg fikk ”endelig” fortalt min side av saken. Men ikke nok med det: Jeg kom såklart ”tilfeldigvis” i klasse med sønnen til voldtekstmannen min i 8.ende….. Så da gikk jeg i klassen med sønnen til ”mamma”sin venn fra 8-10. Det at jeg overlevde DET vil si for meg at jeg kan klare alt jeg vil her i verden. Så lenge jeg aldri gir opp og står for det som jeg mener er rett!

Min fostermor en den sterkeste og mest fantastiske damen jeg vet om!! Hun har lært meg så mye og hun trodde på hvert eneste ord som jeg fortalte hun. Folk som ikke har opplevd det som jeg har opplevd aner virkelig ikke hvor stor frykt man har for å ikke bli trodd. Eller, for å bli fortalt at man la opp til det selv, at man ba om å bli voldtatt.. Hvem er det som går rundt og ber om å bli voldtatt, som om at voldtekt er en ting som bare kommer springende mot en! Nei, en jente ber ikke om å bli voldtatt selv om hun har på seg en kort kjole, eller flørter med deg, eller virker ”seksuell” i oppførselen. Og det er akkurat der folk er så jævla trangsynte? Jeg blir rasende inni meg når jeg tenker på de menneskene som mener at det er voldtektsofferet sin feil at h*n ble voldtatt. All tvil og alle spørsmål rettes mot offeret, ikke han/de som gjorde en straffbar handling. Og det er helt bak mål spør du meg.. For etter min mening så er det ingen mennesker som fortjener å bli voldtatt uansett hva, ferdig snakka! Dette er også grunnen til at så mange voldtektsofre ikke står frem, fordi folk er så fordomsfulle og man blir dømt med en gang man stikker seg ut i mengden.

Mine voldtekstmenn fikk aldri noen straff, og vet dere hvorfor? Jo, fordi ingen av vitnene mine ville vitne mot de tre forskjellige personene som voldtok meg. Min bror var for ung til å tiltales så han ble aldri anmeldt … Den saken ble sett på som ”incest” (Politiet trodde fortsatt at vi var helsøsken) og det var det liksom. Og visste dere at 12% av anmeldte overgripere straffes? Hvor motbydelig er ikke det? Og vi lever tydligvis i ”verdens beste land”? Ja, det tror dere vel. Erstatning fikk jeg heller, hvor sykt er ikke det? Ikke at pengene er det viktigste her, men når noen gjør noe sånt mot en menneske og går ustraffet fra hele situasjonen også får ikke jeg ERSTATNING engang.. That’s unreal to me!

HVORDAN DET Å HA BLITT VOLDTATT FØLES UT SOM?

Det å ha blitt voldtatt kan beskrives som å miste en stor del av seg selv. Man føler seg etter en voldekt skyldig som faen! Man føler alt er en egen feil, og man skammer seg. .. Derfor dusjer ofte de fleste voldtektsofrene før de anmelder saken. De føler seg skitten, og vann og såpe er det eneste som kan gjøre de ”rene” igjen. Ellers, tar dine egne tanker totalt over og man føler seg ofte som den største hora på jordens overflate. Og knust. Og ensom. Og alene. Men dette er langt ifra sant og det er den/de som voldtok deg som har gjort noe straffbart. IKKE DU! Husk det! DET ER ALDRI DERES FEIL JENTER, HØRER DERE DET??

Det å bli voldtatt trenger ikke å bety at livet ditt er ødelagt, og over for godt. Jeg kan ta meg selv som et godt eksempel der. Jeg er et levende bevis på at man kan komme seg opp igjen fra bunnen etter å ha blitt seksuelt misbrukt & slått/brukt fysisk voldt mot i TRE JÆVLA ÅR. Da klarer du også å reise deg opp vennen!! Jeg hadde ingen jeg kunne snakke med i flere år. Min EKTE familie bodde og bor fortsatt i Liberia og jeg har ikke sett min EKTE mor siden mai 2003 (Min ekte familie bor i Liberia, Afrika). Jeg hadde absolutt ingen som var der for meg – før jeg flyttet i verdens beste fosterfamilie som virkelig tok grep på saken og gjorde alt de kunne for meg! Det jeg mener er, klarer jeg det så klarer du det. Anmeld voldtekten, få de svina i fengsel og husk at ingenting av det som skjedde er din feil! Uansett hvor tøft det er så VET jeg at du klarer det. Det kommer til å ta en stund før du klarer å stole på menn/gutter men husk bare at du på denne stien ikke tar alle gutter/menn under en kam.. Det finnes fantastiske gutter og menn der ute og du vil en dag finne den ene som respekterer og elsker påtross av hva du har opplevd! Jeg lever da jeg, og pusher meg selv til det ytterste for å smile hver dag som går.

Vi mennesker er sterkere enn hva vi tror, og jeg håper at det at jeg går ut med min historie kan inspirere en ung jente der ute i lille Norge! Jeg vil tilslutt sitere noe som Annijor aka Anniken Jørgensen skrev på sin blogg, for det synes jeg passet meget godt inni her: ”For værsåsnill å husk en ting i livet. Uansett hvor vondt du har det? Aldri tro at du vet hvordan noen andre lever sitt liv. Jeg vet ikke hvordan du som leser dette har det innerst inne, for deg er kanskje mitt innlegg her en liten bagatell i forhold til hva du har opplevd. Men jeg er ikke deg, og du er ikke meg. Jeg har mine problemer, du har dine. Aldri glem det.”

Det å fortelle noen at man er blitt voldtatt er ikke tabu/feil og er på samme måte som alt annet helt lov til å snakke ærlig og åpent om!

Jeg er en av de første bloggerne i Norge som står frem om at jeg har blitt voldtatt, og jeg skammer meg ikke overhode! Jeg har kommet meg sterkt ut av dette, jeg og det er jeg dødsstolt over meg selv for! Jeg ville aldri vært den samme personen foruten disse hendelsene, selv og jeg gjerne skulle ønske jeg slapp belastningen som de har gitt meg. Jeg vil være et forbilde og stemmen til alle voldtektsofre som føler skam fordi de har opplevd å blitt tråkket over.. Jeg er der for dere om dere vil snakke med meg.. Jeg vet hvordan det er…. Jeg har trossalt opplevd dette 3 ganger. Det gjorde meg veldig vondt å åpne meg om akkurat dette temaet siden jeg har holdt det hemmelig siden jeg var 7-8år gammel. Jeg kan kjenne mitt eget hjerte trekke seg sammen, og klumpen i magen var der konstant igjennom hele prosessen av å skrive dette innlegget. Tiltross for det og mye tårer på puten så er det verdt det! Å få det ut, fortelle alle, hjelpe andre som er i samme situasjon som meg selv!

Men dere? For at innlegget mitt i det heletatt skal bety noe i det store sammenhengen, så hadde jeg satt pris på at DU delte det videre på facebook. Så versåsnill du som leser dette, hjelp meg å spre innlegget videre, slik at at noen som er blitt utsatt for voldtekt forhåpentligvis kan lese det og se at det ikke er deres feil at de ble utsatt for dette! Og at de kanskje føler seg bedre av å lese at man aldri må gi opp og at livet alltid går videre!

Så – la oss sammen få lys på en sak som i 90% av tilfellene aldri blir snakket om. Det er nemlig saker som denne de store avisene burde skrive mer om. Ikke sporten, ikke været og ikke fotball. Men dette. Er dere ikke enig enig? For tro meg, det vil gjøre en forskjell hvis hver eneste person som leser dette deler det videre 🙂

Hilsen deres kjære L

Hvis det skulle være noe eller du bare vil dele dine erfaringer med meg så kan jeg kontaktes på [email protected] eller på facebook der jeg heter Laurie Deline. Begge de stedene så svarer jeg på alle henvendelser 🙂

– Følg gjerne bloggens facebookside HER

– Følg meg på instagram HER.

Og del dette innlegget ved å trykke på ”facebook-knappen” på venstre siden nederst i innlegget.

Har dere noen gang tenkt over at de menneskene som kan virke som de mest lykkelige ofte er de som er det stikk motsatte?

Det har jeg . . Vil si jeg selv er en slik person som på utsiden fremstår som en durasellkanin som er svært glad i livet. Men sannheten er at jeg innerst inne føler meg ensom og alene. Dette var kun et eksempel. De siste ukene har livet mitt blitt mye enklere, riktignok. Det jeg mener er de gangene livet har vært harderst. Det er da smilet mitt er størst . . Ironisk nok.

Nå har jeg skrevet ned mine beste tips til hvordan DU kan bli lykkeligere!

_______________________________________________________________________________________________________________

– Prøv å tenk langsiktig og planlegg. Prøv å alltid ha et par ting å se frem til. Som en klassetur, en jentekveld, russetiden, dagen venninnen din du ikke har sett på mange måneder kommer hjem, en konsert, sommerferien osv. Regner med dere skjønner tegninga (?), hehe.

– Kvitt deg med mennesker i livet ditt som drar deg ned, kun er negative eller sjalue. På denne måten slipper du all den negative energien rundt deg hele tiden. En ting som hører med dette er at du må forsøke å kutte ut denne/disse personen(e) litt etter litt. En konfrontasjon ender sjeldent fint så prøv så godt du kan å unngå dette.

– Smil så mye som du klarer hver eneste dag. Det hjelper veldig. Hvis du konstant går rundt med et stein ansikt så vil ikke veldig mange bli kjent med deg, eller i det heletatt snakke med deg. Et smil derimot, er noe som lett smitter over på andre rundt deg og skaper positiv stemning.

– Hør på lydbok, se en film/serie eller les favoritt bloggene dine hver kveld før du legger deg. Da slipper du å ligge der med tankene dine, å oppsumere dagen, tenke på alt som er dritt og være lei deg. Bruker selv å lese bak i arkivene til blant annet Fotballfrue, Hedda og Kristina Andersen hver kveld før jeg går til sengs. Det funker som terapi for meg hehe. Neida! Eller av og til så…

– Sett deg selv i respekt. Er det en person i livet ditt som alltid rakker ned på deg/sier ” Og det tror du at du klarer? Øhm, lite sannsynlig spør du meg..”? Kutt hun/han ut umiddelbart. Aldri la noen fortelle deg hvem du er eller hva du er istand til. Liker du ikke jobben din/Mistrives? Si ifra til sjefen din, evt si opp finn deg en ny. Det finnes tusenvis av jobber der ute, du må bare lete litt først.

– Gjør ting som gjør deg glad. Om du f.eksempel liker å ha filmkvelder med venninner, gjør det av og til. Pluss andre ting som gjør deg glad, som å ta ansiktsmaske, dra på cafè eller kino. Muligens så kan du unne deg selv noe godt en gang i blant, om du har fortjent det. Små tiltak som dette hjelper mer enn man skulle tro på humøret.

– Slutt å tenk at du må ha deg noe nytt konstant: Som en ny jakke, en pc, en veske eller hva enn det måtte være du ønsker deg. Vi mennesker er veldig sånn at vi tenker ”Om jeg bare hadde fått ditt eller datt SÅ hadde livet mitt vært komplett ”. Lykke finnes ikke ”kun” i materaliske ting som canadagoos jakker, mac eller Iphone dere, husk det. Vi må alle slutte å lete etter ting som kunne ha gjort livet bedre, og starte å LEVE livene våres. Sett heller på pris på det du allerede har som forhåpentligvis familien din og de fantastiske vennene dine. Eller hunden din som er verdens beste hund.

– Dere vet når alt virker perfekt, og livet kunne ikke vært bedre? Men så skjer det noe crappy som gjør at alt føles dritt? Japp, hva gjør man da tenker dere. Tror vi alle har kjent på den følelsen der. Det du gjør da er å ignorere at ting ikke har gått din vei 1-2-3 eller 10 ganger den siste tiden. Gi f i det, og tenk at ”gud hvor heldig jeg er egentlig!” Det hjelper hver gang etter å ha grått litt, synest synd i meg selv og sett en serie. For hva så om ting ikke alltid er perfekt og du ikke får alt dalende ned i fanget? Det er menneskelig å føle seg i ekstase, sint, flau, lei og skuffet. That is just how it all works.

– Vær i aktivitet 1-2 ganger i uken. Om det bare er å gå fast tur med hunden din eller å dra på treningssenteret. Det er bevist at trening gjør oss mennesker lykkeligere, endorfiner som sprer seg rundt i kroppen vår så kanskje det kan funke for deg? Har selv trent i 3-4 uker nå, og er lykkeligere enn noen gang!

– Snakk med venner/familie hvis du er lei deg. Ikke steng inne følelsene dine. Det er alltid noen som har hatt det likedan som deg/Har det sånn fortsatt, som du kan snakke med og få råd fra. Som f.eksempel våre såkalte mødre som alltid ” Vet best” og ” Maser hull i hodet på oss”. Jeg er helt sikker på at moren din vil være der for deg om du har det vanskelig og trenger noen å snakke med.

– Belønn deg selv en gang i blant.

– Bestem deg ifra det øyeblikket du står opp at ” I dag skal jeg være glad uansett hva”. Ta på deg noe du føler deg vel i og start dagen med en deilig frokost. Det hjelper alltid på humøret mitt i hvert fall.

– Prøv å være lykkelig på andres vegner. Vi jenter har en tendens til at om noen rundt oss gjør noe bra/oppnår noe så hater vi dem for det. Vi må heller prøve å snu om tankegangen vår til at denne personen mest sannsynlig fortjente det hun fikk/oppnådde. Ikke tenk ”Gud så latterlig at hun fikk den jobben, kunne sikkert ha skrevet en mye bedre CV enn hennes”. Jeg mener. Hva hjelper egentlig det? Nada.

_____________________________________________________________________________________________________________________________

Før lot jeg andre bestemme hvordan jeg følte meg . . Om jeg hadde kranglet med kjæresten eller en venninne – så ble jeg slått ned i bakken. Jeg ble lei meg og demotivert. Nå derimot – er det meg selv som er sjefen i mitt eget liv. Jeg har bestemt meg for å aldri la en gutt få bestemme over meg igjen. Jeg har med tiden sakte men sikkert begynt å bli lykkeligere – for som dere vet så var jeg en stund veldig deprimert. Og det eneste som hjalp var å løse problemet. Startet med å spørre meg selv ” Er jeg lykkelig?” Svaret var nei. Fordi jeg ikke var meg selv lengre. Alle dager er forskjellige og noen er tøffere enn andre. Men det er faktisk så enkelt som å bestemme seg for å VÆRE lykkelig og vips så føler du deg mye bedre. Alt handler om tankegangen din nemlig.

Om JEG klarer å være lykkelig etter å ha vært igjennom et helvete så klarer DU det også. Man trenger ikke alltids å vise hva man føler inni seg – På utsiden. That’s the trick! STOR KLEM til dere go’jentene mine :-*

”Lik”/Del gjerne videre innlegget!