” by GoSave” href=”#”>Hvordan har du det?” Er det her jeg skal svare ”bra” og smile? Selv om det er så langt ifra sannheten som man kan få det. Jeg er så knust og TOM på innsiden at om dere by GoSave” href=”#”>bare visste. Den hendelsen preger meg konstant… by GoSave” href=”#”>Mange av dere har spurt ”Hvorfor blogger du by GoSave” href=”#”>ikke” og jeg kunne nok sluppet lett unna by GoSave” href=”#”>med å svare at jeg ikke har hatt tid. Spillt på den. Det klarer jeg ikke, dessverre. For er det en ting jeg aldri by GoSave” href=”#”>kommer til å gjøre så er det å lyve til dere lesere.. Jeg by GoSave” href=”#”>ønsker å by GoSave” href=”#”>legge alle kortene på bordet. Fortelle dere om mitt livs værste natt… Jeg by GoSave” href=”#”>kommer ikke til å si alt. Bare litt. Kanskje det kan by GoSave” href=”#”>hjelpe by GoSave” href=”#”>noen av dere? 

Det var natt til den 08.feb dette året. Jeg hadde vært ute på byen. Før jeg by GoSave” href=”#”>fortsetter så vil jeg presisere at jeg ikke hadde drukeket en eneste dråpe by GoSave” href=”#”>med alkohol. Jeg gikk by GoSave” href=”#”>med på å by GoSave” href=”#”>bli med en som jeg hadde møtt by GoSave” href=”#”>hjem til han. Han virket helt by GoSave” href=”#”>normal, kjekk, sjarmerende. Ting gikk knirkefritt i starten, helt til det ankom by GoSave” href=”#”>noen by GoSave” href=”#”>flere by GoSave” href=”#”>personer. Jeg så aldri det som skulle skje by GoSave” href=”#”>komme… Jeg vet ikke hvor mye detaljer jeg er komfortabel å dele. Bare tanken på at det skjedde meg gjør meg kvalm.  Jeg har vært igjennom et helvete, by GoSave” href=”#”>når skal det si stopp? Det ene etter det andre har skjedd. Dere vet jo mye av det. Jeg har opplevd draptrusler, seksuelle ovegrep, jeg har bodd uten familien min i 11år. I et fremmed land. Helt ane.

Såå jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre etter at dette skjedde. Det eneste jeg klarte å tenke var at jeg ville by GoSave” href=”#”>komme meg vekk derifra. Så jeg tok en taxi by GoSave” href=”#”>hjem. Klokken 05.30 på morgenen. Jeg ringte ikke politiet. Jeg husker jeg lå i gangen hjemme. I fosterstilling og gråt leeeenge. Jeg kunne ikke skjønne ondskapen, by GoSave” href=”#”>hvordan by GoSave” href=”#”>noen kunne gjøre noe sånt mot et annet menneske. by GoSave” href=”#”>Hvordan kunne jeg by GoSave” href=”#”>blogge normalt etter en slik hendelse? Jeg ville bare dø hver eneste dag…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg følte meg skammelig. Skitten. Rett og slett jævlig ekkel. Jeg følte at det var min egen by GoSave” href=”#”>feil. Hadde jeg oppfordret til det? Og det værste av det var at jeg hadde sympati for de som gjorde dette mot meg. Han ene lo meg rett opp i trynet da han ble fortalt hva som hadde skjedd. Han la skylden på meg, sa det var min by GoSave” href=”#”>feil osv. Han lo høyt og oppførte seg frekt.

Som blogger så er det lett å fremstille hverdagen sin så perfekt som det lar seg gjøre. På alle punkt. Jeg skjønner hvorfor by GoSave” href=”#”>mange bloggere velger å gjøre det. At by GoSave” href=”#”>noen av oss velger å skjerme privatlivet sitt og sine nærmeste. Kun skrive det positive og litt til.

Hvis vi spør foreldrene våres så vil de fort kalle by GoSave” href=”#”>dagens ungdommer for sosiale medier generasjonen. Jeg klandrer dem ikke, tvert imot. Det er jo sant er det ikke? Det er nesten skammelig å si. Med alt av sosiale medier et tastetrykk unna så har dette fått en by GoSave” href=”#”>stor påvirkning på de fleste av oss. Det er blitt viktigere å leve et liv på instagram fremfor å leve in real life. Men livet er ikke alltid som som det virker på insta, snap eller på en by GoSave” href=”#”>blogg. Det er blitt viktigere å ta by GoSave” href=”#”>bilde av øyeblikket istedenfor å VÆRE i øyeblikket. Men vet dere hva? Likes, by GoSave” href=”#”>followers og 3g er ikke livet. Jeg begynte selv å tro alt som haterne skrev. Jeg orket ingenting. Jeg lå med en kjøkkenkniv i sengen hver kveld. Skalv som et løv av hver minste lyd. Det er sannheten. Jeg har slitt veldig mye på tanken om jeg burde anmelde det som skjedde eller ikke. Har by GoSave” href=”#”>noen av dere opplevd noe lignende? Del gjerne deres erfaringer i kommentarfeltet. Jeg er veldig skjelven og redd fortsatt. Selv om jeg skjuler det godt på utsiden. Hva faen skal man gjøre liksom? Man går rundt og føler seg usynlig bestandig, og misforstått. Hvem skal man snakke med? Hva skal man si. Hvordan skal man klare å beskrive det som man føler på innsiden når man ikke vet det selv en gang?

Nei, jeg aner ikke hva jeg skal si. Jeg føler meg usynlig i en verden hvor alle bare går forbi meg. Død-levende.

Del gjerne innlegget by GoSave” href=”#”>videre.

-L-