”Jeg kommer til å møte veggen”.

Denne setningen har jeg hvisket til meg selv gang på gang. Når du har vært så langt nede at du har forsøkt og ja, dere vet hva, så blir du faktisk redd for å havne på dette triste stedet igjen.

Jeg er kanskje ikke det perfekte forbildet når jeg forteller dette, men det driter jeg egentlig litt i.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg trenger en pause. Gråte litt. Samle tankene mine..

Jeg har komt til et punkt i livet hvor jeg smiler når jeg er rundt andre, men med idèt jeg lukker ytterdøra bak meg så kommer tårene.

Jeg er skuffet over meg selv. Ikke vet jeg helt hvorfor. Hvorfor får ikke jeg til det som alle andre gjør? Hvorfor er jeg annerledes? Alle prøver og fortelle meg hva jeg burde gjøre med livet mitt. Slik føler jeg det iallefall. Alt er bare så forbanna tungt og jeg er gått lei av å ”fake”. Jeg føler alt går imot meg, til og med her på bloggen så er det mye dritt å få. Det jeg tror mange av og til glemmer er at, selv de sterkeste knekker sammen noen ganger.

Og jeg har nådd mitt bristepunkt . . Jeg er så redd for å si de feile ordene eller skuffe noen. Så jeg har istedet tatt meg vann over hodet.

Jeg har lært meg å smile 2!5!/7 heh. Uansett hvor vanskelig en situasjon er så ”spiller” jeg glad. Mens når jeg er alene så ligger jeg kun i sengen min og ser i taket. Jeg prater jeg for guds skyld ikke om de vanskelige tankene jeg har inni meg.. 

SÅ – Til alle vennene mine som spør: ”Går det bra med dej?”. Nei, det går ikke bra. Jeg har ikke det bra og det er fint lite noen kan gjøre som vil forandre dette faktumet heller. Folk later som de bryr seg men at the end of the day så er det få som er der for deg. Derfor ringer jeg ingen hvis noe skjer. Dere vet hun gode venninnen din som avbryter deg nærmest den ene gangen du ringer fordi hun vil si: ” Åh, huff. Stakkars deg. Men jeg må gå jeg. Kan vi snakkes en annen dag?”. Denne jenta er såklart også hun som sier du alltid kan ringe henne. Uansett hva.

Og uansett hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare folk det, så har jeg skjønt med tiden at mest sannsynlig INGEN i verden kommer til å forstå hvordan det føles å ikke ha familien sin der i 11 av dine 18 leveår. Hvor ensom du føler deg. Følelser man konstant går rundt og bærer på. Sint, knust, bitter og hat er kun ord som kan beskrive hvordan tanker jeg har hatt. Jeg kan ikke bare ta opp telefonen og ringe mammaen min. . . Faktisk så har jeg ikke hørt stemmen til min egen mor siden juli 2012. Og de fleste ungdommer på min alder ”overlever” så vidt en helg uten sine foreldre..

Jeg får høre nesten hver dag at jeg er ”sterk”. Men hvorfor føler jeg meg svak da?

__________________________________________

Phuh. Der fikk jeg det ut. Et av mine ærligste og mest personlige blogginnlegg EVER. Jeg vil forresten ikke ha sympati. Jeg vil bare bli f.o.r.s.t.å.t.t. bedre. For når flere faktorer klarer å trykke deg så langt ned at du spør deg selv om det er verdt å leve.. Så burde man bli skremt. Tenk over den du, neste gang du bestemmer deg for å kommentere dine kjære ondskapsfulle ord på en blogg. Sånn .. Nå vet alle mine innerste tanker. Uten filter eller redigering.

Elsker dere!

Hilsen Laurie.