Siden dere likte så godt det forrige tankeinnlegget mitt tenkte jeg å poste et nytt. Denne gangen om kjærlighet. Med tanke på at mitt forrige tankeinnlegg ble delt over 150 ganger så føler jeg presset på at jeg må levere noe veldig bra denne gangen òg. Jeg krysser uansett fingrene på at dette innlegget blir like bra tihi!
Vi har holdt på fram og tilbake helt siden det ble slutt mellom oss for flere år siden. Hver gang mobilen ringer kjenner jeg at hjertet mitt hopper. ” Tenk om det er han som ringer” bruker jeg å tenke for meg selv. Vi har mistet kontakten sikkert 3-5 ganger de siste to årene men hver gang vi får snakker igjen så er det som om at vi aldri har hatt en ”pause. Dere vet hva jeg mener sant? Begge er obviously interessert i hverandre men så skjer det ikke noe mer. Men den ene vil at det skal bli noe mer. Den ene er meg i denne situasjonen.
Dere vet den følelsen du får når du er sammen med en person som bryr seg om deg, om dine behov, komplimenterer deg og som du føler du kan være 100% deg selv rundt? Sånn føler jeg meg når jeg er rundt han. Vi bruker å snakke om da vi var sammen når vi snakker i telefon, hvor mye vi savner hverandre osv. Men i det siste har vi ikke hatt kontakt. Igjen. Nok en gang…
Du føler likevel på deg at dette er den rette personen. Personen du ikke kan klare deg uten, som du er avhengig av å ha i livet ditt. Men på sammetid tørr du ikke å ta kontakt med hun/han. Du tørr ikke å tenke stort, og drømme deg bort i tanken på at det engang kan bli dere to igjen.
Jeg kan fortsatt huske måten han snakker på, den fine stemmen hans og måten han ler på. Jeg savner det. Savner oss. Hvorfor klarer jeg ikke å slutte å tenke på deg? Hver gang vi snakker gir du meg frysninger over hele kroppen. Ingen har noengang vært der for meg sånn som du. Til og med da jeg var på bunnen var du der for meg. Vi har delt så mange fine stunder. Ingen har behandlet meg som du. Jeg savner deg så mye!
Har hendt flere ganger at jeg har vært helt knust fordi vi enten har kranglet eller jeg har sagt noe feil, og tenkt ” Nå får jeg han ihvertfall ikke tilbake igjen”. Noen som kjenner seg igjen? Åhh, så frustrert jeg føler meg noen ganger.
Den første gangen vi møttes så kunne jeg se i øynene hans at det fantes noe mellom oss. Det kriblet i magen hver gang vi møttes etter det og noen måneder senere ble vi sammen. Vi hadde noen fantatiske månender sammen og jeg har helt seriøst aldri følt meg så elsket og respektert før. Aldri. Forholdet vårt tok slutt da vi hadde vært sammen i litt under 1-år. Jeg følte meg tom innvendig og gråt i ukesvis. Dro på skolen hver morgen selv om jeg sakte men sikkert hadde begynt å bli deprimert. Endte opp med å få 5er i 4-6 seks fag, åtte 4erer og kun to 3ere da jeg gikk ut av 10ende.
Den situasjonen viste meg at man kan klare alt om man bare går inn for det! Legger sjelen i det. Ingen rundt meg visste hvor vondt jeg hadde det inni meg bortsett fra på selve dagen det ble slutt: Vi hadde norsktentamen og jeg satt og snøt meg og holdt tilbake tårene i 6 skoletimer ved en pc mens jeg skrev en stil om ”Hva er lykke?”.
På den stilen fikk jeg 5+ om jeg ikke husker feil (?). Ironisk nok. Poenget mitt er: Vi mennesker er sterkere enn det vi selv tror. Aldri gi opp håpet selv om ting føles håpløst akkurat der og da. Det har jeg lært med tiden. Uansett hvor vanskelig og jævlig alt føles så blir ting alltids bedre etter en stund.
”Vel, det kommer ikke til å skje noe mellom deg og han om du ikke tørr å ta kontakt” sa bestevenninnen min da vi sist snakket om han. Tingen er det at jeg ikke tørr å ta kontakt. Kanskje fordi jeg er redd for å bli avslått eller skuffet. Hva gjør jeg hvis det skjer? Jeg vil ikke tilbake til å føle meg liten, ligge i forsterstilling hver kveld og høre på triste kjærlighetssanger fordi jeg ikke kan få denne personen ut av hodet.
– Og hver gang jeg tilslutt glemmer deg for en stund – Så ringer telefonen min/ får jeg en melding. Gjett to ganger hvem som er i den andre enden og prøver å nå tak i meg? Du!
*Lik gjerne innlegget til venstre under her, om du kjente deg igjen i innlegget eller likte det.
Høres ut som du har et vanskelig forhold til denne gutten. Stå på, ta sjangser, det er det eneste som kommer til å fungere. Har tro på dere!
Stikk gjerne en tur innom bloggen min 🙂
Fint og bra skreve !
har opplevd akkuat det samme.. at jeg vil ha han, og han vil være med meg når det passer han.. og det er ikke verdt det! Vent på en gutt som vil gjør alt for å få deg 🙂 det er kansje vanskelig å glemme han, og det jeg syntes hjelper er å bli kjent med andre gutter 🙂
Kjenner meg igjen her… Er alltid en kjip følelse.