Han som jeg kaller ”Pappa” i teksten er IKKE min ekte far. Pappa er det jeg måtte kalle han.

/ KOMMENTARFELTET ER ÅPENT /

1.januar i år ga jeg meg selv et løfte om og tørre å gjøre hva JEG selv vil – uten å tenke på hva noen andre måtte mene om meg. Hittil har livet vært en berg og dalbane. That’s for sure . . .

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Og er det én ting jeg får høre nærmest daglig så er det ”Hvorfor går du ikke på skole?”, etterfulgt av flere spørsmål etter det.. Jeg tror mye av grunnen til at mine nærmeste itillegg til andre spør er fordi de bryr seg. Men av og til kan det bli litt mye. Jeg har aldri fortalt det jeg er på vei til å dele med dere nå, med noen andre enn politiet, barnevernet og noen få venner. – Hvorfor i alle dager er det JEG som skal holde tausheten? Fordi du sa du skulle drepe meg hvis ikke?

Som dere allerede vet så kom jeg til Norge uten familie i 2003. Om dere vil lese om det som skjedde fra da jeg var 7-9 år kan dere lese det HER. Les gjerne det innlegg først, så skjønner dere bedre alt sammen.

Da jeg var 9år gammel begynte ”Pappa” å å true meg på livet. Jeg har aldri vært så redd for å miste livet som det jeg var i denne perioden. Lå oppe om nettene og gråt. Alene.

Denne mannen terroriserte meg hver eneste dag i en periode. På de verste måtene dere kan tenke dere. Han sa bl.a opptil flere ganger ”Jeg skal drepe deg før jeg dør”. Man kan tenke seg hvordan tøft noe sånt er å høre, for en 9 åring. Jeg glemmer aldri den dagen han truet med å komme hjem til hvor vi bodde for å knivstikke meg..  Men sånt kan man ikke skrive på nett, eller kan man det? Uansett, så skriver jeg iallefall det nå .

Sånn som jeg forstod alt så fikk politiet beskjed om at han konstant ringte meg, la igjen trusler på svareren. Det eneste de gjorde var å å sperre nummeret hans fra vår hjemmetelefon. 

Det sies at alle sår leges ved tiden. Jeg har tilslutt måttet akseptere at denne traumatiske perioden i livet mitt forsatt vil være der i mange år ti. 

Til og med den dag i dag så har jeg lukkede gardiner på lyse dagen. Jeg har fortsatt mareritt om natten og jeg går ikke ut etter kl.8-9 på kvelden. Jeg er livredd hver eneste dag. Den eneste som gir meg motivasjon nok til å stå opp er bloggen. Alle dere. Som forventer noe av meg, oppdateringer, innspill og sånn. Dere er de beste i verden!!

Kikker meg over skuldra om jeg er ute. Skjønner dere litt nå hvorfor jeg ikke takler en skolesituasjon hvor man har fag med mange andre elever? Er i kantinen med 800 andre? Får hjelp av en mannlig lærer? Der man sitter å jobber med et prosjekt mens tankene flyr rundt overalt. Bortsett fra på selve prosjektet man jobber med. Jeg vet da at jeg ikke er dum, hallo. Hadde 5’er i nesten alle fag i 10 ende klasse. Så det er ikke kunnskapen det står på. Det er angsten og reddselen for at:

Hva om noe skulle skje meg AKKURAT NÅ? Hva om han kommer og tar meg? osv.

Jeg så lenge på det å være feminin, vise hud og kroppen ellers som noe som var ekkelt og forbudt. Forstå meg riktig. Når du har 1.blitt spyttet på, 2.holdt fast 3.kalt verdiløs av den ene personen som liksom skal være ”Pappaen” din så føler man seg på bånn. Sånn er det bare. Uansett hvordan du måtte se på det. Enig?

Nå derimot. Så er den kvinnelige kroppen det vakreste jeg vet om. Former eller ikke former spiller ingen rolle. Synes alle er vakre jeg. 

Gjennom årene som blogger så har jeg valgt å legge ut bikinibilder på bloggen for å ta det som et eksempel. De som står meg nærmest har kanskje reagert mest på dette.

Jeg kan få familien min til å gå god for det aller meste. Dette med bikinibilder på nett er derimot en annen sak. De klikker vinkel hver gang jeg måtte finne på å legge ut bilder hvor jeg har på meg magetopp. Jeg har blitt kalt hore, billig, lett på tråden og alle andre ord i ordboken – av folk som jeg er i ”familie” med. Det jeg har opplevd når det kommer til akkurat dette kjennes faktisk tyngre å bære på enn alle gangene jeg ble: Tvunget til å gjøre ting mot min egen vilje, alle gangene jeg ble slått, kjeftet på OG fikk timeout. Det er litt rart. Jeg vet ikke hvorfor. Dette er noe som tærer meg på innsiden..

Jeg har fått høre så mye dritt om meg selv fra familien min at halvparten skulle vært nok. På det verste så var jeg sengeliggende i fra jan-april. Jeg drakk vann, spiste minimalt, gikk på do – så gikk jeg å la meg igjen. Det ble tilslutt en ond sirkel som jeg ikke kom meg ut av. En dag fikk jeg plutselig varsel i fire fag. På grunn av for mye fravær. 

Uansett, når jeg legger ut bikini bilder på bloggen er det ikke for å ”vise meg frem” eller for å søke bekreftelse hos noen som helst. Sannheten er at jeg legger ut slikt for å vise han jeg en gang kalte ”Pappa” at jeg er bedre enn han. Menneskekroppen er ingenting å skamme seg over. Jeg vil vise ”Pappa” og alle andre at jeg har klart meg. At jeg ikke ga opp. At jeg tørr og by på meg selv. Han trodde sannsynligvis han kunne å syke meg ned med alle truslene, all slåingen men tvert i mot. Ja, alle marerittene er der fortsatt og livet er noen dager kjempe tungt. Likevel så kommer jeg aldri til å bukke under for den drittsekken der.

Jeg fikk ikke til å stå imot presset da jeg var 7 år gammel – da du trykte meg inn i et hjørne.

I dag derimot så er jeg blitt sterk. Og jeg er stolt av meg selv om det er lov å si? Hihi. I det store bildet så er det det som er her og nå som gjelder. Ikke det at ”Pappa” aldri fikk noen straff, eller avhørene jeg måtte igjennom for ingenting. 

Se på det smilet da hehe

På den andre siden føler jeg at jeg på en måte ikke strekker til alltid/ Når ut til folk og at andre bare ikke ”skjønner det”. Dere får stadig vite mer og mer av min livshistorie. Håper flere forstår meg bedre etter dette. Kanskje det ga mer mening hvorfor jeg skippet den matteprøven i 8.ende fordi jeg måtte hjem fordi jeg var dårlig nå. (Som var den gangen jeg var i avhør hos politiet). Følg gjerne facebooksiden til bloggen HER for hyppige oppdateringer. 

Jeg fikk aldri tillatelse til å si nei til deg. Jeg vil ikke utdype dette noe mer, men dere kan tenke dere til resten selv.

De som kjenner meg vet jeg står for handlingene mine og jeg står for det sier. Jeg er ikke redd for å si nei. Jeg er staere enn et esel og har viljestyrke så det holder. Jeg kom meg igjen det helvete som ”Pappa” skapte rundt meg. Og da klarer jeg å komme meg igjennom det meste her i livet. Og vær så snill jenter: Tørr å si nei. Det er mer enn mer enn OK å si ifra. 

Jeg hadde forresten blitt super glad om dere ”Likte”/ og delte videre innlegget.

____________________________________________________________________________________________________________________

”I want to inspire people. I want someone to look at me and say ” Because of you, I didn’t give up”