Jeg sitter med den grusomste følelsen i kroppen mens jeg skriver dette og det føles ut som at jeg har mistet meg selv litt. For tingen er at som blogger så ”skal” man fremstille seg selv som et godt forbilde så langt som det lar seg gjøre. Man skal for guds skyld ikke si eller gjøre noen feil og alt skal bestandig virke perfekt. Men – I det siste så har jeg tenkt veldig mye på èn ting. Mange vil bli sjokkerte når de leser dette, spesielt de som er faste lesere av bloggen min.

Jeg må dele noe med dere. Noe som dere sikkert allerede vet. Jeg er ikke perfekt. Det er det ingen som er. Jeg redigerer f.eks kroppen min på bilder i form av airbrushing, jeg poserer på måter som gjør meg selv ”tynnere/høyere”. JA, JEG REDIGERER BORT DE STREKKMERKENE PÅ LÅRENE MINE HVER GANG. Jeg hater nasen min. Jeg har strekkmerke på magen, lårene, rumpa, ja you name it. Og videre så har et bryst som er større enn det andre og jeg har skjev rygg. Dette er sikkert ting som ikke mange tenker over ved meg men som jeg frøken perfeksjonist tenker over 24/7. Hvor i det helvete gikk det så innmari galt? Jeg ser ikke så ille ut eller gjør jeg det? Det er søren meg utrolig hvor fucked up jeg er blitt.. Så usikker på meg selv at jeg ikke ser noen annen utvei enn dette..

På bildene under f.eks så har jeg : 1. Redigert bort strekkmerker 2. Sugd inn magen så jeg nesten ikke får puste 3. Redigert mer glød i huden

Så her sitter jeg som 18 åring og føler trangen til å operere meg selv fordi jeg ikke orker å føle meg usikker mer. Jeg føler meg dum og teit som skriver dette. Det er nesten slik at jeg får lyst til å slå til meg selv med en stol – i ansiktet – cirka 12 ganger. Jeg kjenner ikke meg selv lengre.. Sykdom perfeksjon? Hva er det spør du? Jo, det er den følelsen som påminner deg konstant om at du må forbedre noe, at du ikke ser bra nok ut, at du ikke trenger noe ekstra smør på den brødskiva og at du ikke duger til noe i det store og det hele. Eller kortere sagt: JANTELOVEN.

Å se seg selv gå ifra å være hun med OK selvtillit og som mente at alle burde være fornøyde med sin egen kropp – til å tranformerer meg til hun som kan sitte i timesvis og studere såkalte ”feil” ved seg selv ER SKREMMENDE å tenke på. Jeg har en stund vært så misfornøyd med mitt eget utseende at jeg nå vurderer å legge meg under kniven. Selvtilliten min er på bånn men på utsiden så ser det ut som at jeg har det fint ikke sant? Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har begynt å spare til en plastisk operasjon. Jeg vet allerede hva jeg skal fikse på. Hvor sykt er ikke det? Vi streber alle etter det perfekte utseendet men når skal det egentlig ta slutt? Jeg f.eks ser mye større ut en de fleste bloggerne her til lands, og tror dere ikke jeg får høre det også? Det er slitsomt å få høre at du ikke er bra nok og det går tilslutt oppi hodet på en. Kommentarene som sier at jeg har tjukke lår er det jeg ligger og tenker på når jeg har lagt meg.

Vi studerer itillegg kjendiser opp og ned og føler oss lite verdt etterpå men innerst inne så vet vi at ingen ser ut som de gjør på bilder på ekte. For slik er det jo: Kjendiser er retusjert til tusen på bilder, de lyver om operasjonene sine og benekter alt som sier at de er ”fake”. Litt sånn som en del bloggere gjør.. Blir man sett ned på om man tar platiske operasjoner eller er dette OK? Er det derfor det er så ”tabu” å snakke om platisk kirurgi, altså nettopp fordi det er en skam og innrømme at man har gått så langt som å operere seg som å bli mer fornøyd med seg selv?

Heidi Montag etter flere operasjoner:

Før:

Når man skriver en blogg så får man ofte hars kritikk på sitt eget utseende, alle skal liksom finne feil ved deg og fortelle deg hva du skal gjøre. Som Sophie Elise en gang skrev: Er det lovt å operere seg om man lyver om det? For hva kommer andre til å si om jeg gjør en slikt inngrep? Vil jeg virke som et like godt forbilde som før? Vil andre dømme meg? Dette får jeg tenke mer på senere. Akkurat nå sliter jeg med å ikke dømme meg selv.

Sånn.. Nå virker jeg sikkert som en svak person, fyr løs med alt drittet dere kan få presset ut av dere! Jeg er klar til å ta imot all kritikken & ikke minst få høre for et elendig forbilde jeg er. For det er jo faktisk slik det er om man skriver blogginnlegg uten filter..